Vaksineeffekt
Man har i liten grad debattert vaksineeffekt, bortsett fra valg av endepunkt. Siden CIN 2+ er en obligat prekursor for cervixcancer, ble det av helsemyndighetene og Verdens helseorganisasjon (WHO) bestemt å måtte være studieendepunkt (10, 11). Ikke å behandle slike lesjoner for å vente på kreft er klart uetisk, men likevel ble slike studier etterlyst. At en studie med observasjon av forstadienes betydning allerede var publisert fra New Zealand – og med katastrofalt resultat – var lite kjent: En tredel av deltagerne som ble observert, fikk invasiv cervixcancer. Enda verre var det at de ikke visste at de deltok i en studie (10).
Varigheten av vaksineeffekten kunne man selvfølgelig ikke vite initialt, men basert på langtidsoppfølging ti år etter avsluttede studier (totalt 13 år) viser den ingen svikt. Mye av denne forskningen kommer fra Norge og Norden, fordi ingen kan gjøre det bedre! En vanlig myte er at det er for sent med vaksine etter seksuell debut. Det er god klinisk dokumentasjon for kvinner opptil 45 år (12).
HPV-infeksjonen er vanligvis intracellulær og intraepitelial med lite cellenekrose og derfor lite immunogen. Både residiv, reinfeksjon og reaktivering er vanlig og ses særlig hos hivpositive pasienter og andre immunsupprimerte. Det gjelder også store grupper med pasienter som får immunsupprimerende behandling. Ved slike tilstander kan det ha særlig verdi å vaksinere før terapistart (13, 14).
En av bekymringene var om man kunne oppleve oppblomstring av nye genotyper når noen ble utryddet, et fenomen kjent fra antibakterielle vaksiner, men så langt ikke beskrevet for virus. I studier har man heller ikke sett indikasjoner på dette etter HPV-vaksinasjon (15, 16).